Når man følger debatten om plast, skjønner man fort at her er det mye forvirring om begreper. Det settes ofte likhetstegn mellom plast og emballasje, og mellom bioplast og gjenvinnbar eller nedbrytbar plast. Dette er et forsøk på å minske forvirringen.
Ved Morten Sivertsvik, Nofima
Alle er mot marin forsøpling. Noen går sterkt ut og vil forby plast, mens andre har ambisjoner om plastfri by. Noen vil påby bruk av bioplast, mens andre mener at nedbrytbar plast er løsningen.
Det mest anvendbare produktet mennesket har skapt?
Plast er en fellesbetegnelse på et utall kunststoffer som er laget ved å polymerisere organiske byggesteiner til lange kjeder. Plast er kanskje det mest anvendbare produkt menneskeheten har skapt.
Ordet kommer av at produktet ofte er plastisk. Det kan deformeres uten at det ødelegges.
Plast er ofte bedre, lettere og billigere enn alternative løsninger i tre, metall eller glass, og kan gis egenskaper disse ikke kan gis.
Polyamid (nylon) og polyester revolusjonerte i sin tid tekstilindustrien, og ved å armere polyester med glassfiber kunne det lages lettere og mer energieffektive båter og biler.
Selv den mest ihuga plastmotstander vil finne mange polymere kunststoffer i heimen. Det kan for eksempel være isolasjonsmaterialer, gulvbelegg, bordplater, rør og ledninger, i det meste av elektriske apparater, i allværsjakka og fleecen og i teflon-panna.
Ofte er vi ikke klar over at dette er plastmaterialer.
20 prosent av bilen er plast
I moderne biler er opptil 20 prosent laget av plast. Store deler av maten du kjøper er pakket i plast eller har plast som det materialet som er i kontakt med matvaren. Selv innsiden av juice- og melkekartongen, ølboksen og hermetikken har et plastbelegg.
Til og med produkter pakket i glass har som regel lokk med plastmateriale på innsiden.
Plast brytes svært langsomt ned. Når den havner i havet, vil dnt etter hvert brytes ned i mindre og mindre deler på grunn av påvirkning fra vær, vind og UV-stråling.
Til slutt ender den opp som mikroplast.
Ifølge Miljødirektoratet er de største bidragene av mikroplast fra Norge slitasje av bildekk, maling og gummigranulat fra kunstgressbaner, men også slitasje av syntetiske tekstiler, kosmetikk og plastproduksjon bidrar.
Men hva med bioplast da?
Bioplast er helt lik vanlig plast, og har identiske egenskaper. Men mens vanlig plast lages av fossil olje og gass, lages bioplast av for eksempel mais eller sukkerrør. Sukker kan fermenteres til etanol, omdannes til etylen og polymeriseres til polyetylen.
Når Lego og Gilde reklamerer med x-antall prosent bioplast, så er det akkurat like bra eller dårlig plast som konvensjonell plast. Og når Coca-Cola reklamerer for sin «plant bottle» med opptil 30 prosent plantebasert PET, så har dette PET samme funksjonalitet som «vanlig» PET.
Bioplast bruker like lang tid å brytes ned i naturen, og må samles inn og håndteres på lik linje med konvensjonell plast. Den kan lages fra gjenvinnbare ressurser, og den kan inngå i returordningene for plast.
Bioplast løser altså ikke problemet med forsøpling og mikroplast i havet, men reduserer bruk av fossile råstoffer.
Ikke nok landareal til bioplast
Hovedutfordringen med bioplast er at vi i dag ikke har tilstrekkelig landareal til å produsere nok råvarer. Dermed kan ikke bioplast erstatte bruk av fossile råstoffer, uten at dette vil gå drastisk ut over matproduksjonen.
I en verden hvor mange har for lite mat, kan man stille spørsmålet om produksjon av bioplast er fornuftig bruk av verdifull landbruksjord.
Men framtidige og mer bærekraftig løsninger kan baseres på å produsere råvarene til bioplast fra havet og skogen og fra biprodukter og «avfall». Eller ved å utnytte arealene bedre gjennom vertikalt jordbruk.
Biodegraderbar eller nedbrytbar
Det har vært stort fokus på å utvikle nedbrytbar plast de siste ti årene. PLA (polymerisert melkesyre) dominerer markedet. Men også flere stivelsesbaserte termoplaster og varianter av polyesteren PHA (polyhydroxyalkanoat) er tilgjengelige.
Disse kan imidlertid ikke være så nedbrytbare at de mister sin funksjonalitet (brytes ned) før de er brukt til for eksempel å beskytte en matvare. Dette innebærer at de alle fleste av disse plastene er nedbrytbare ved industriell kompostering med høy varme og fuktighet, men vil ikke brytes ned raskt i naturen eller i havet.
Begrensninger i bruksområdene
En annen utfordring er at disse plastene ikke har de samme mekaniske egenskapene som vanlig plast, så foreløpig er det begrensninger i bruksområdene. Per i dag er de ikke egnet til varmebehandling eller gasspakking, og de har begrensninger når det gjelder varmeforsegling.
De kan heller ikke kan inngå i de normale returordningene for plast, men må skilles ut til kompostering. Dette krever gode merkeordninger slik at forbrukerne og sorteringsanlegg lett kan skille konvensjonell fra nedbrytbar plast.
Plast er lik emballasje?
Det settes ofte likhetstegn mellom plast og emballasje. Det er ikke så rart, siden en stor andel (ca 1/3) av dagens plastproduksjon brukes til nettopp emballasje og andre engangsprodukter av plast.
Vi kan redusere denne mengden ved å gå bort fra å bruke plast til for eksempel engangskopper og bestikk, sugerør, til sampakking, til ytteremballasje, bæreposer og fryseposer og så videre. Dette forutsetter at forbrukerne er villige til å betale den ekstra kostnaden.
Og denne trenden ser vi nå i stadig flere byer og serveringssteder. Men plast som brukes for å emballere næringsmidler bør ikke være i fokus for reduksjon av plastbruk. Denne plasten er der for å beskytte produktene og forbrukerne, gi lengre holdbarhet og sørge for bedre mattrygghet.
En god plastemballasje-løsning vil ofte være mer miljøvennlig enn alternativet. Lengre holdbarhet er positivt, det gir mindre matsvinn, forenkler distribusjon og gir mer bærekraftige produkter.
Gode returordninger er en forutsetning
Uansett hvilken vei utviklingen går; etter bruk må plasten samles inn og inngå i gode returordninger, og ikke havne i havet.
I Norge har vi blitt ganske flinke til å sortere ut materialfraksjonene fra søpla vår, men det har ikke alltid vært slik. Vi skal ikke så mange tiår tilbake for å se at all søpla gikk på dynga, og havet ble sett på som en fin plass å dumpe avfall.
Mange av returordningene og materialselskapene i Norge ble først etablert på 1990-tallet, og i store deler av verden er fortsatt der vi var for noen tiår siden.
Marin forsøpling er et globalt problem, men det er hvordan vi behandler plasten som er problemet, ikke plasten i seg selv.
FAKTA
Åtte elver i Asia, samt Nilen og Niger i Afrika, bidrar til 88-95 prosent av global marin plast forsøpling (Schmidt et al., Environ. Sci. Technol., 2017, 51(21)12246–12253) og det er der innsatsen må fokuseres.
Dette innlegget stod først på trykk i bladet Matindustrien i august 2018. Morten Sivertsvik er forskningssjef i Nofima og styremedlem i Teknologisk matforum.